Reidar Liaklev (til venstre)

De 20. Olympiske vinterlekene i Torino 2006 kommer til å bli en parentes i nyere norsk idrettshistorie, mener mange. Med en merittliste der høydepunktene kan sammenfattes i ”2 gull, 8 sølv og 9 bronsemedaljer”, har norske olympiere anno 2006 måttet svare på spørsmål som ”hva gikk galt?”. Mens det de hadde trent på å svare positivt på var ”hva føler du nå?”. Uttalt siktemål fra Olympiatoppens side var 25 medaljer. Med en noe mer balansert fordeling i valører enn det oppnådde.

Den nylig avdøde skøyteløperen Reidar Liaklev vant 5.000 meter på skøyter i de 5. vinterlekene i St Moritz i 1948. Uttrykket ”to etter Liaklev” ble legendarisk. I alt ble det i 1948 konkurrert i 22 øvelser. I 2006 konkurreres det i 84 øvelser. På Lillehammer i 1994 ble det konkurrert i 61 øvelser, i Oslo i 1952: 22 øvelser. Så det har vært en viss utvikling, som har ført til at flere nasjoner har gjort inntog både på arenaen og i medaljeoversikten. På Reidar Liaklevs tid var ikke øvelser som curling, kortbaneløp på skøyter, langrennssprint, snowboard og freestyle med på programmet. Ei heller skiskyting.

Olympiske vinterleker. Vinterleker er et ord sammensatt av to, for å følge sjargongen fra P1’s populære programpost ”20 spørsmål”. Av og til har jeg følelsen av at enkelte, både utøvere, ledere, journalister og tilskuere ikke forstår innholdet av disse begrepene. Jeg slo opp ordet ”leker” i Bokmålsordboken og fant følgende: ’fysisk og psykisk aktivitet (etter visse regler) uten særskilt formål, spill, moro’. Enkelt og greit. Det var omtrent det jeg ventet å finne der, og det jeg ideelt sett forbinder med idrett, herunder OL.

Når en tårevåt Marit Bjørgen får TV-kamera og mikrofoner dyttet opp i ansiktet etter å ha sprukket på siste etappe på langrennsstafetten – og gått Norge inn til en femteplass, er det tydelig at nyhetene ikke formidler ’leker’ fra OL. Her er det ”story” og sensasjonshigen for alle lisenspengene. Til tross for sykdom rett før OL – blir Bjørgen hausset opp til å være et hett medaljehåp, satt opp som ankerkvinne på langrennsstafetten og ”ødelegger” (etter eget utsagn) for de andre jentene på laget. Noen dager etter bringer billedbladet Se & Hør historien ”Bjørgen tapte 2 mill på den dårlige OL-innsatsen”. Vil journalistene henne vel? Dette er ett eksempel på at det tilsynelatende er et underordnet spørsmål.

En femteplass er ikke verdens undergang. Ei heller økonomisk ruin. Men førstesidene skal fylles med fete typer. Så lenge man får i overkant mye trøndersodd for 2 millioner, har redaksjonen sitt på det tørre. I norske medier refereres det i fullt alvor at nasjonens omdømme står og faller på om det blir gull eller sølv. Og om frykt for at nordmenns identitet og stolthet svekkes ved at våre fremste idrettsutøvere ikke hevder seg helt i ypperste sjikt.

Gode idrettsprestasjoner må fremelskes i en atmosfære preget av moro, kameratskap og hygge, er mitt postulat. Men på den fronten ligger norsk toppidrett anno 2006 mer enn to bak Liaklev, spør du meg. Det er for sent å si ”slutt mens leken er god”. Her er det mer spørsmål om å gjøre leken god igjen.