”Få hunden i utgangsposisjon – kommandèr sitt, bli og få kontakt! Fremad marsj! Venstre om! Gjør holdt!” Instruktør Jimmy synger ut sine instrukser av full hals, på skikkelig ’sersjant-manèr’. Han er eneste individ i fri dressur. For øvrig er 12 hunder og ditto hundeeiere i dyp konsentrasjon om enten å gjøre som Jimmy sier, som eieren sier, eller å forsøke å snurre eieren om lillefingeren.

Scenen er en parkeringsplass utenfor Bjerke Travbane. Oslo Hundeskole holder kurs. Det er en mørk, høstlig tirsdagskveld i 20-tiden. Hundeeierne handler i håp om å få litt orden på sine hunder sånn i det daglige. Få dem til å glemme naboens tispe og komme når far roper. Eller til å komme frem fra under sofaen med støvlene tante Gunhild satte fra seg i entréen. De har hørt skrekkhistoriene om hundene som har overtatt styringen og ektesengen i huset, og henvist far til en madrass på gulvet. Og til å gå stigen gjennom vinduet i annen etasje når han kommer og går.

Jeg ser ned på lille 8 måneder gamle Fighter. Nei, da. Skrekkscenariene virker heldigvis fjernt unna. Det var forresten en Rottweiler. Fighter er et skikkelig sjarmtroll av en Bichon Frisè. Som bruker all sin sjarm til å få alt han vil ha. Han ser opp på meg og tenker enten: ”hva vil du jeg skal gjøre for den godbiten du har i lommen” eller ”slipp det ekle båndet, så jeg kan hilse litt nærmere på den lekre Cocker Spaniel-tispen der borte”. Jeg vet ikke, men jeg har faktisk etter noen kurskvelder fått en vag følelse av at det er jeg som er i førersetet, og at også Fighter forstår det.

Jeg synes det er godt å ferdes ute i Guds frie natur. Gå i fjellet. Eller i hvert fall komme seg ut av hverdagens jag noen kjærkomne week-ender, og leve et fredfullt liv på hytta. Og med de nesten umulige krav jeg som en etter hvert gammel ungkar setter til en kvinnelig livsledsager (husmorskole, modellbakgrunn osv.), er bikkje et utmerket alternativ som turkamerat. Dermed Fighters tilstedeværelse.

Tilbake til kurset. Fighter er veldig fornøyd. Han har nettopp bragt sin eier i forlegenhet, ved å løpe rundt på plassen i fullt firsprang i full konflikt med sin eiers kommandoer. Vi trente innkalling. Det betyr at hunden skal kommanderes i sitt, bli, og bli sittende mens eieren tar noen skritt unna. Når eieren så roper ”kom”, skal hunden løpe bort til eieren, runde ham/henne og sette seg ved eierens venstre fot. Fighter satt, ble, overhørte mine ”kom”-rop, og ble plutselig veldig interessert i den hunden som satt pent på sin eiers kommando tvers over plassen fra der vi var. Han glemte så alt han hadde fått beskjed om og lært, løp henrykt forbi eieren, over plassen med instruktøren Jimmy og meg etter seg, og snuste grundig på den lydige hunden både her og der.

Jeg fikk endelig tak i båndet, uttrykt et brydd ”beklager” til den lydige hundens eier (som selvfølgelig var en søt jente – fin måte å bli kjent på!) og tok med meg Fighter tilbake på plass. Jimmys korte og megetsigende kommentar, selvfølgelig fremført med full hals så alle tilstedeværende hørte det, var: ”jeg tar med meg langlinen igjen neste gang, jeg – så skal vi ta det fra scratch igjen!” En nydelig alliert i nødens stund.

Vel – stoltheten blir av og til satt på prøve. Men Fighter og hans eier gjør – tro det eller ei – fremskritt. Diplom fra gjennomført grunnkurs henger på veggen. Og det er plass til ett til – for gjennomført ”hverdagslydighet”-kurs (det er det vi går på nå). Et håndfast bevis på mine lederbegavelser. Kanskje jeg burde gi personalsjefen vår en kopi til personalarkivet? God jul!