De som mener at vi i fellesskap bruker alt for lite offentlige midler på mental helse, tenker kanskje ikke at man bør ta apanasje med i regnestykket.

Det bør man. For hjelpe meg. Heldigvis slapp salige kong Olav V å oppleve hvordan hans etterkommere har skjøttet den stolte arven han og hans foreldre brukte et snaut århundre på å bygge opp. Kongehusets omdømme utgjorde i 1991 da kong Olav V døde et identitetsmessig ankerfeste og et lysende forbilde for alle nordmenn. Kong Olavs motstand mot Harald og Sonjas ekteskap fremstår fremsynt i et retrospektivt lys. Det var ikke så lurt å «vanne ut det blå blodet» har det vist seg. Hadde Harald frasagt seg tronen slik han angivelig truet med hadde vi antakelig sluppet mye kollektiv nasjonal fornedring i ettertid.

Prinsesse Martha Louises kunngjøring av sitt forhold til en farget sjaman/kvakksalver markerer det foreløpige bunnpunktet på en lang og vanvittig reise der diagnosen «muy loco» fremstår klarere og klarere.

Opp gjennom ungdomsårene nedla hun under dekke av å være student i England etter sigende den ene stallgutten etter den andre, før hun endte opp med en forfatter hvis litterære høydepunkt betegnes «Trist som faen». Som vel og merke ikke regnes som et litterært høydepunkt i noen andre sammenhenger. Men som derimot i større og større grad fremstår som et slags mantra for kongehuset.

Vi visste følgelig at hennes dømmekraft og blikk for menn var alt annet enn habilt. Ari og hun fikk tre barn sammen. Som har fått de litt royale men mest hippie pregede navnene Maud Angelica, Leah Isadora og Emma Tallulah.

Jeg hørte for noen uker siden på en episode av Else Kåss Furuseths podkast «Ufiltrert» der prinsessen var gjest. Den kan anbefales. Else og hennes søster Cecilie har i sitt senere virke satt søkelys på mental sykdom og ubalanse, og behovet for å styrke hjelpeapparatet på dette området.

https://podcasts.apple.com/no/podcast/6-prinsesse-m%C3%A4rtha-louise/id1453545471?i=1000434642230

Jeg lo godt. Else intervjuer på sin særegne påtatt naive men ytterst sjarmerende måte. Med den effekt at hun får prinsessen til å åpne seg og skrelle av lag etter lag med kongelig høyverdighet til idiotien ikke lengre lar seg skjule. Parallellen til HC Andersens eventyr om «Keiserens nye klær» er slående.

Kronprins Haakon og hans Skaugum-gjeng er hakket bedre selv om det er mye rart der på gården også. Men etter kong Haralds famøse velkomst tale i «Hagefesten» som ble arrangert i Slottsparken 1. september 2016 der det ble slått fast at «Norge er oss» uansett herkomst, legning etc. er på en måte alt tillatt.

https://www.kongehuset.no/tale.html?tid=137662&sek=26947

Kongehuset oppgav gjennom denne talen i realiteten sin forbilde rolle i Norge. Den gav nordmenn mest av alt en trang til å senke blikket og si «vi er ikke bedre». Det valgte kongen i stedet for å peke på noen idealer som kunne gi oss en kollektiv legitimitet til å heve blikket å si «dit vil vi». Eller «slik bør vi være om vi vil kalle oss nordmenn». Jeg klandrer ikke en gammel mann som begynner å bli mett av dage. Som ikke lar seg irritere lenger av alt det rare hans etterkommere holder på med. Han har resignert.

Det er kun et nytt tegn på at Monarkiets liv ebber ut tenker jeg. Når rollebesetningen likner den i en komedie av Holberg er det kanskje like greit. Når tanken om monarkiets rolle som samlende kraft og idealer ikke dyrkes har i grunnen monarkiet utspilt sin rolle. Vi trenger det ikke lengre.

<a href=»http://blogglisten.no/blogg/sofaorakelet.wordpress.com/»><img src=»//blogglisten.no/img/blogglisten.png» alt=»Blogglisten» /></a><img height=»0″ border=»0″ width=»0″ alt=»hits» src=»//hits.blogsoft.org/?eid=3467″ />