Den siste uken har jeg blitt styrket i troen på at vi mennesker er utstyrt med en intuitiv empati som kan eksponeres i noe som blir oppfattet som en varmende godhet. 

Vi opplever en tid der mediene overbyr hverandre i dommedags profetier basert på en angivelig mistro til ledende politikeres hensikter og evner, og en oppfattelse av kjøligere fronter i meningsmotsetninger mellom folkegrupper og nasjoner knyttet til blant annet religion, politisk ståsted og levestandard. I rent Orwellske sinnelag tegnes det et skremmende bilde av en fremtid der robotene overtar arbeidsplasser, og der ufaglærte og uutdannede mennesker ikke har en naturlig plass blant yrkesaktive lønnsmottakere. Blant annet. 

Det er intuitivt å reagere med innesluttethet og hegn om seg og sitt i en verden slik mediebransjen tegner den for tiden. Man risikerer å utløse slike menneskelige forsvarsmekanismer. 

Jeg må for egen del si at alle tegn som tyder på at verden ikke er slik den blir tegnet av mediebransjen med bred pensel, møtes med takknemlighet. 

En styrket tro på det gode mennesket er derfor kjærkommen nå. Denne gangen har min opplevelse dessverre sin opprinnelse i noe dypt tragisk og vondt. En 16 år gammel jente ble drept i en ulykke ved T-banen, på den nærmeste stasjonen i forhold til der jeg bor. Jenta har angivelig sklidd på det glatte føret i det hun skulle gå ut av T-banen og over på perrongen, og falt ned mellom perrongen og vognen. T-baneføreren har ikke oppfattet situasjonen, men satte T-banen i bevegelse med det resultat at jenta ble drept. 

Jeg har reist med T-banen fra og til denne stasjonen hundrevis av ganger. Jeg har selv ved flere anledninger merket meg at avstanden mellom T-banen og perrongen har vært påfallende lang. Jeg har flere ganger måttet ta et ordentlig langt steg for å komme over på perrongen. 

Noen kvelder etter ulykken gikk jeg kveldstur med hunden min. Og merket meg at det var satt ut levende lys og fakler utenfor husene oppover i veien der jeg bor. Riktig stemningsfullt og vakkert var det med vinterlandskap som kulisse. Jeg spurte en kvinnelig beboer som var ute og tente sin lykt hva som var anledningen, og fikk til svar at «vi naboene har bestemt oss for å vise vår medfølelse og sympati med familien til jenta som døde i T-bane ulykken. Hun bodde i huset der nede» sa hun og pekte mot et hus bare 5-6 hus bortenfor der jeg bor. «Hver dag frem til begravelsen vil vi tenne lykter for å markere vår medfølelse». 

Når jeg kom hjem tente selvfølgelig også jeg en lykt utenfor mitt hjem. 

Lyktene vil ikke bringe jenta tilbake i live. Men lyktene er symbol på lys og varme som vi naboer ønsker å omslutte de sørgende med. Det er meningsløst at et ungt liv brått blir revet bort. Alle forhåpninger om en innholdsrik og meningsfull fremtid blir revet bort i løpet av et øyeblikk. Så skjørt er livet. Vi rundt kan ikke annet enn å håpe at empatien og medfølelsen blir oppfattet og kan bidra til å dempe smerten de sørgende føler i denne tiden. Vi vil vise at vi er der, og at vi kan være der for dem om det trengs. 

Alle har behov for å bli sett og forstått. Kanskje ikke minst i en tid der man opplever en bunnløs sorg og uendelig sårbarhet. Vi har lett for å glemme dette. Påminnelser er kjærkomne. Jeg vet og har alltid visst intuitivt – at alle mennesker er gode, og har evnen til å eksponere denne godheten. Gjør alle dette i en kollektiv symbiose, blir verden et bedre sted å være. Men det starter i det små. I familien, på jobben, i gaten, på fotballaget, i velforeningen, i byen og så videre. Vi må slippe det frem og ut.