Det er mange år siden sist jeg var på IKEA. Men nå har jeg et benkeskap på kjøkkenet som «synger på siste verset». En i sin tid billig løsning med et skap av lav kvalitet som har gått litt i oppløsning rundt dørfestet på den ene skapdøren. Bare å bytte ut. Men økonomisk som jeg er; det gjelder jo å bytte minst mulig. Resten av kjøkkenet er riktignok ikke av helt moderne standard, men funksjonelt og helt greit til mitt bruk.

«Ta deg en tur på IKEA», sa min søster sist temaet var oppe. «Der har de mange fine løsninger, og et service innstilt korps med konsulenter som kan veilede deg og finne noe som kan passe inn». I dag tok jeg henne på ordet. Selv om det ikke var et opplagt valg å gå på IKEA når sommeren endelig har slått ut i full blomst her i Tigerstaden.

IKEA er heller ikke noe opplagt valg i vår familie. Far drev interiørforretning, og så først og fremst på IKEA som en konkurrent. Dette ble naturlig nok også familiens holdning, som vekkes i en slags ryggmargs følelse hver gang IKEA nevnes. Selv om IKEA den gang de etablerte seg på Slependen midt på 70-tallet en gang representerte lav kvalitet og lav pris. Den gangen var det sånn sett ikke noe stort problem for far heller, som var godt etablert i «the high end» av markedet med sin virksomhet. Han leverte ikke så mange sofaer i Oslo Øst, for å si det sånn.

Kjøreturen til IKEA i gryende rushtids kø på Drammensveien, med kjøleanlegget på «full spiker» og 25 grader celsius blinkende mot deg på dashbordet var kanskje ikke den beste opptakten. Jeg fikk plassert bilen nær inngangen. Men jeg hadde ikke før kommet innenfor døren, så husket jeg hvorfor det var en stund siden jeg hadde vært der. Svært, uoversiktlig, upersonlig og lite innbydende. Jeg fant «Kjøkkeninnredning» på den store informasjonstavlen, og begynte å gå. Gikk og gikk. Det må man gjøre på IKEA fant jeg ut.

Jeg har jo gått på handelshøyskole jeg også, og lært hvordan man skal lede kundene gjennom butikken slik at flest mulig kunder skal bli mest mulig eksponert for flest mulig produkter. Dagligvarene brød og melk skal innerst i dagligvarebutikken, slik at kundene blir tvunget til å gå en størst mulig runde. Og så videre. IKEA har tatt dette konseptet til nye høyder.

Kjøkkeninnredning var tydeligvis for interiørbutikken det melk og brød er for dagligvare butikken. Den avdelingen var selvfølgelig lengst inne. Jeg fulgte den anviste smale sti mellom utstillingene av stuemøbler, sofaer, lenestoler, salongbord, bokhyller, baderoms innredninger og spisebord inntil der, endelig: «kjøkkeninnredning». Der stod det flere av de som formodentlig inngikk i det min søster hadde kalt «et serviceinnstilt korps av konsulenter». «Start her» stod det på et skilt over det som fremstod som en informasjons stasjon. Der stod det et par unge damer i IKEAs ansatt uniform. Gul og rød stripete skjorte og blå bukse.

Jentene virket mest opptatt av å snakke med hverandre, men til slutt oppfattet den ene at jeg ventet tålmodig på dem. «Nåt jag kan hjälpa med?». Svensk, selvfølgelig, tenkte jeg. Det burde jeg ant. Jeg betraktet henne og tenkte at «du fikk nok ikke den jobben du helst ville ha i Nårrje». Hun utstrålte kjedsomhet med hele sitt kroppsspråk. «Ja, håper det», sa jeg, og trakk frem Iphonen med bildet jeg hadde tatt av det ødelagte kjøkkenskapet, og arket der jeg hadde skissert benkeseksjonen med mål og det hele. «Jeg skulle ha byttet ut dette jeg», sa jeg. «Håper dere har noe som passer»? «Hur gammalt er ditt køk?» smalt det skeptisk fra det stripete vesenet mens hun studerte bildet. «Det er av eldre modell», sa jeg mens jeg tenkte at «har du egentlig noe med det?». «88,5 cm» sa det stripete betenkt før jeg rakk å fordøye det med kjøkkenets alder mens hun pekte på et mål på min skisse –«det måste gå upp i tjugo». Hun skottet opp på meg. Jeg må ha sett litt fraværende ut, for hun fortsatte «20, 40, 60 och så vidare». Jo takk jeg kan 20-gangeren, tenkte jeg. «Nei da passer det jo ikke så godt» sa jeg, så opp på det stripete og konstaterte at i stedet for at jeg hadde appellert til det hjelpsomme genet som tilsiktet, kom dette til å bli en passiar av det korte slaget. Som ikke stod i forhold til spaserturen jeg hadde tilbakelagt for å finne vesenet. «Tag du en kikk på vår utställning borte i hørnet där och se om du kan hitta nåt». Den stripete pekte litt nonchalant bortover i varehuset mens øynene hennes var hos noe kollegene hennes holdt på med. Gud vet hvilket hjørne hun mente. «Pia i vår informasjonsdesk kan sen hjälpa dig att laga en plocklista».

Noe nedstemt over å finne meg selv betraktet som ett eller annet på et samlebånd som bare måtte sendes videre med minst mulig energibruk fikk jeg frem et «takk». Vet ikke hvorfor, for det var min santen ikke mye å takke for. Jeg tok en titt på noen kjøkkenbenkutstillinger, men fant ikke noe som passet inn i mine forestillinger om hva jeg ville ha. Jeg lot være å hefte Pia i informasjonsskranken også. Det ble ikke noen «plocklista» av mitt besøk. I stedet gav jeg der og da opp hele prosjektet, og strenet videre på stien i håp om å finne utgangen. Den fant jeg til slutt. Omsider. Men ikke uten å ha måttet passere soverom, tepper, blomster og Gud vet hva de ikke hadde klart å plassere ut langs «den obligatoriske ruten» på IKEA. I håp om å få kundene til å putte noe opp i handlekurvene sine. Kundene på IKEA syntes forresten å ha all verdens tid. De gikk rundt og kikket rundt seg som turister i London. De prøvesatt stoler, prøvelå senger, prøvesatt toaletter (neida, det så jeg ingen som gjorde), spiste og tenkte formodentlig på hvordan IKEAs produkter kunne funke hjemme hos dem. Jeg er ingen IKEA kunde, tenkte jeg.

Da jeg endelig passerte den lange køen foran kassen og kom meg ut av det grandiose varehuset, tenkte jeg lettet «Yess». Jeg hadde beseiret IKEA. Jeg hadde ikke kjøpt NOE! IKEA, som ikke nøyer seg med bare å være en interiørbutikk. Men som også blant annet er busselskap, restaurant, barnehage og godtebutikk. Alt for å få nok kunder inn i butikken og til å forhåpentligvis «gå i fella» og kjøpe noen av alle produktene deres.

Ikke meg. Det skal litt mer til.