I blogginnlegget jeg skrev etter Rolv Wesenlunds bortgang i fjor sommer, trakk jeg frem noen eksempler på Wesensteens humor. Jeg brukte sketsjen «Hos tannlegen» som et eksempel, der man spiller på det absurde ved at trygge premisser i en hverdagslig situasjon, gjøres om til et trusselvelde. Der tannlegepasienten blir truet til å mene at bilens forgasser trenger vann, at Volvo Amazon ikke heter det, ikke er svensk, ikke har to forgassere men heter Volvo Sonett, er italiensk og har 6 forgassere.

Wesensteen trakk det muligvis litt lengre enn det man realistisk sett kan oppleve av hverdagskomedie. Muligvis. For situasjonene i hverdagen, der man bare gripes av humoren og ledsager den med et «anfall» med hikstende latter, de oppstår fra tid til annen. Og det er det viktig at de gjør – i hvert fall i mitt liv. Mange års praksis i Bygg og anlegg har bragt mange slike situasjoner inn som berikende elementer i min hverdag. Det er ikke alltid ting oppleves som fantastisk morsomt der og da. Ofte trengs en viss avstand, før man innser komikken.

For å slå an tonen: la meg starte med å gi til beste en historie en tidligere kollega av meg fortalte meg for noen år tilbake, som innebar felles anstrengelser for å skape humor på en arbeidsplass. I et mannsdominert miljø, som Bygg og anleggsbransjen ofte utgjør, er terskelen for gjøre jentene til et slags «offer» i «practical jokes» høy. Jentene bringer som regel frem det beste i sine mannlige kolleger. Men det finnes unntak som bekrefter regelen. Denne historien handler om gutta på en asfaltfabrikk, som hadde en kvinnelig kontormedarbeider som kollega. Eller «kontordame» som det het den gang da. Kontordamen ble presentert for følgende beskjed en morgen hun kom på jobb; «du må krype inn gjennom vinduet til kontoret ditt i dag. Kontordøren din er gått i vranglås, og vi har kontaktet låsesmed. Det kan ta noen dager før han får anledning til å komme, sa han». Det hører nok med til historien at damen kunne sies å være av den vel blåøyde sorten. Men hun krøp pliktskyldigst inn gjennom vinduet. Ut og inn igjen flere ganger for dagen. For kaffe, ærender, matpauser og så videre. Nesten fjorten dager holdt hun det gående inntil en dag en lastebilsjåfør som ikke var innlemmet i spøken åpnet døren til kontoret for å fremme sitt ærend, og dermed avslørte hele spøken. Noe som utløste at gutta lå «alle veier» og krøllet seg i latter.

Fra min egen familie kan jeg gi til beste følgende historie: min mormor og morfar kjøpte i sin tid Ibsens samlede verker utgitt i 1918 i innbundet utgave. Dette må ha vært i 1920- eller 1930-årene. En 7-8 bøker med staselig gullskrift på ryggen. En pryd for familiens bokhylle. Mor er enebarn og arvet bøkene, som hun er synlig stolt over. Etter som årene har gått, er også verdien av bøkene anselig. Stolt var hun også den dagen hennes datter fikk rollen som Nora i Et Dukkehjem, da klassen hennes hadde dette skuespillet som prosjektoppgave. Vilde fikk boken der Et Dukkehjem stod med seg på skolen, og bokens plass i bokhyllen stod tom i de ukene prosjektet pågikk. Da Vilde leverte boken tilbake, kom mor til å bla litt i den. Tonen tenderte nok til å være litt mer anstrengt når hun kom under vær med at alle Noras replikker sirlig var markert med rosa markeringstusj. Som seg hør og bør for en skoleelev à la 1980-tallet. Salgsverdien ble nok noe forringet – så langt tenkte ikke Vilde. Men historiens verdi i en sosial familiesammenheng er uvurderlig.

Jeg har allerede fortalt historien om mitt møte med en bodselger i Londons Petticoat Lane her på bloggen. I mars 2008 ble den publisert i innlegget «Forretning, forretning og atter forretning». Bod selgeren stod og solgte trøyer til engelske fotballag. Jeg spurte om han hadde trøyen til min barndoms helter, fotballaget Wolverhampton Wanderers, eller Wolves som de kalles i kortform. I sine velmaktsdager et storlag, med plenty av både liga- og cuptriumfer. De tilbragte på det tidspunktet jeg møtte bod selgeren i Petticoat Lane en noe mer traurig tilværelse midt på tabellen på nivå 2. «Sorry mate, but we have to draw the line somewhere» var til min store skuffelse svaret bod selgeren frembragte på mitt spørsmål. Han kunne ikke stå å selge hva som helst. Han var nødt til å trekke grensen et sted, og den var i hvert fall passert med god margin før Wolverhampton. Det var helt tydelig av den mimikk bod selgeren frembragte. En av mine såkalte kompiser observerte det hele, og krøllet seg i latter. Godt noen kunne glede seg i situasjonen. Jeg dro på smilebåndet etter hvert jeg også.

Min egen fotballkarriere var smekkfull av morsomme situasjoner. Nærmest «født og oppvokst» i Lyn som jeg er, opplevde jeg mange fargerike personer i dette miljøet på nært hold. Jamfør blogginnlegget «Mer enn fotball» fra juni 2002, som illustrerer mitt forhold til Lyn. Men følgende historie kommer fra en periode da jeg nedla mine siste anstrengelser i et aktivt fotball-liv. Jeg spilte 8. divisjons fotball med et lag hovedsakelig dannet av mine studiekamerater på den tiden. Mer eller mindre skolerte fotballmessig sett. Men vi hadde det fryktelig moro. Vi dro ut til Skullerud en vakker sommerdag, for å sette de lokale fotballheltene der ute ettertrykkelig på plass i en seriekamp. Etter ca 30 minutters spill følte vi at vi hadde fått til akkurat det sånn noenlunde. På det tidspunktet ledet vi 2-0. Men så skjer det noe. Vår ellers eminente midtstopper Kjell (?) roper ut at han har mistet et brilleglass (eller var det en linse?). Han var nokså handikappet uten. En 5-6 av gutta glemmer sporenstreks hele fotballkampen de tilfeldigvis spiller, og iler til for å assistere en venn i nød. Når stillingen i løpet av en 10 minutters tid var blitt 3-2 til Skullerud, lot endelig gutta brilleglass være brilleglass (eller linse være linse?). Da hadde laglederen vår ropt seg hes og så ut til å være rammet av både hjerteflimmer og drypp på en gang. Laglederen kom seg til hektene heldigvis. Men vi klarte dessverre aldri å snu kampen. De feige Skullerud gutta manglet mye fotball kompetanse. Men de hadde lært seg hvordan man la seg i forsvar og trygget en ledelse. Men vi dro vel på byen etterpå tenker jeg, og druknet sorg og skuffelse. Disse kampene ble ofte lagt på fredager, av en eller annen merkelig grunn.

Det var forresten mye fest og moro i studietiden. Jeg husker vi hadde hatt et heidundrende vorspiel før en «nissebodega» et år. Vi reiste med Frogner trikken den gangen opp til skolen som lå «på beste vestkant», på Frogner. En av strøkets «fine fruer» hadde med seg en liten fornem gneldrebikkje, som tydeligvis så det som sin oppgave å forsvare trikken og dens passasjerer mot denne horden med studenter i nissedrakter som kom på. En av gutta la seg ned på alle 4 og bjeffet det han maktet til bikkja, som til slutt forstod at den hadde lagt seg ut med feil nisser.

I de senere år er losjen jeg er medlem i blitt en arena der jeg opplever mye hygge og moro. Mye til ettertanke og læring også, men vi har det som sagt veldig hyggelig og moro. På møtene våre spiser vi alltid hyggelig middag sammen, og et par medlemmer har oppgaven med å servere og rydde bordet etter måltidet. La meg avslutte med følgende historie: Jeg hadde serverings- og ryddejobben på det siste møtet vårt før jul et år for noen år siden. Da har vi tradisjon for å servere en juletallerken med ribbe, medisterkaker, surkål og så videre. Dette er det eneste møtet gjennom året hvor vi har dessert. Til dessert er det riskrem, og som seg hør og bør før jul har vi mandel konkurranse, med mulighet for å vinne marsipangris. Han jeg serverte sammen med, er en veldig hyggelig mann. Han er noen år eldre enn meg, og har litt lengre fartstid i losjen. Han stammer. La oss kalle ham Fredrik for anledningen. Stamming kan det jo oppstå mye komikk av. Fredrik tar ikke seg selv særlig høytidelig, og «byr på seg selv» i slik henseende. Jeg kan illustrere dette ved å nevne at Fredrik noen møter før dette julemøtet hadde bragt en tilfeldig gjest til vår losje til forlegenhet. Gjesten kjente ikke Fredrik fra før. Han ville fortelle en morsom historie, som vi ofte gjør i slikt lag. Han slo på glasset sitt, fikk ordet, reiste seg og fortalte en stammevits. Vi andre lo høflig og litt reservert, mens vi tittet litt beskjemmet bort på Fredrik. Da slo Fredrik på glasset sitt, reise seg og begynte med å si: «d-d-d-da k-k-k-kommer e-e-eksperten» («da kommer eksperten»). Så fortalte HAN en stammevits så hjertelig morsom og med en så sjarmerende fremføring at gutta endte opp med å le så de skrek rundt bordet. Men gjesten som først hadde reist seg, satt der og så litt forlegen ut. Han «tødde opp» når han fikk et forsonende klapp på skulderen etterpå av Fredrik, som ikke tar seg nær av slikt.

Men tilbake til julemøtet. Fredrik og jeg stod ute på kjøkkenet etter å ha ryddet bordet for juletallerkener. Det var tid for dessert. Vi forberedte riskrem servering. Tallerkener var delt ut til gjestene rundt bordet – et 40-talls stykker. Fredrik og jeg forberedte de 3 bollene med riskrem. Fredrik stod med en mandel i hver hånd. Han la den ene mandelen i den ene bollen med riskrem, og den andre mandelen i den andre bollen med riskrem. Så tok han våre to tallerkener og fylte dem med riskrem fra den tredje bollen. De skulle vi spise på kjøkkenet etter å ha servert de andre. «D-d-det ville ta seg n-n-nydelig ut om det var v-v-vi som fikk mandelen» sa Fredrik på sedvanlig maner og så på meg med et megetsigende blikk. Det kunne jeg jo ikke annet enn si meg enig i. Så gikk vi ut i spisesalen igjen, satte de tre bollene med riskrem i bevegelse, gikk ut på kjøkkenet igjen og begynte å spise riskremen fra tallerkenene Fredrik hadde øst opp rett før. Fredrik puttet den første skjeen med riskrem i munnen. Etter et par sekunder kom det litt ulyd, samtidig som Fredriks ansiktsuttrykk helt klart bar bud om at noe var galt. Fredrik puttet to fingre inn i munnen, og ut kom fingrene – med en mandel mellom seg! Før jeg visste ordet av det var Fredrik ute i spisesalen igjen, med bevegelser og kroppsspråk som fikk assosiasjonene til å løpe i retning av John Cleeses rollefigur «Basil Fawlty» i den legendariske TV serien «Fawltys Tower». I det jeg kommer bort i døren for å se hva som foregår, ser jeg Fredrik elegant lure mandelen sin ned i en av bollene på vei rundt bordet. Så kommer han ut på kjøkkenet igjen, vi ser på hverandre – og så begynner vi å le. Det gjør vi ofte fremdeles bare av synet av hverandre. Begges assosiasjoner går tilbake til den famøse julemiddagen, da 4 stykker rundt bordet triumferende rakte mandelen sin i været når de to marsipangrisene skulle deles ut. Lite visste vel Fredrik om at kokken allerede hadde lagt i to mandler i riskrem bollene. Langt mindre visste de 4 mandel innehaverne om at en av mandlene deres hadde vært i en annens munn tidligere samme kveld.

Med dette tør jeg mene at mitt poeng er tilstrekkelig illustrert for denne gang.