Jeg har i den senere tid observert medienes dekning av NATOs (North Atlantic Treaty Organization) utnevnelse av Jens Stoltenberg som ny generalsekretær. I mitt stille sinn har jeg tenkt at; «det der blir ingen enkel jobb – jeg håper han er eslet til å gjøre den på en for verden hensiktsmessig måte». Uroen rundt maktovertakelsen i Ukraina, og Russlands annektering av Ukrainske landområder på Krim halvøya er et bakteppe som spiller opp til at militæralliansen NATO nå må posisjonere seg klokt og vise seg handlingskraftig for å oppfylle sin formålsparagraf.

Verden står i realiteten midt oppe i et «déjà vu» i forhold til den «kalde krigen», som var en betegnelse på rivaliseringen mellom «Østblokken» og «Vestblokken» i perioden 1945-1991. «Østblokken» besto av Sovjetunionen og dens allierte, mens «Vestblokken» besto av USA, vesteuropeiske land og deres allierte.

Norge var med som ett av de 12 landene som grunnla NATO i 1949. I dag består NATO alliansen av 28 medlemsland. Etter den kalde krigens opphør har 12 tidligere «Østblokkland» sluttet seg til alliansen. NATOs formål er samlet i en traktat bestående av 12 punkter. Disse handler bl.a. om sikring av fred, kulturarv, sivilisasjon, rettsikkerhet, individuell frihet og demokrati i medlemslandene. Medlemslandene har forpliktet seg til å bidra kollektivt til forvaret av fred og sikkerhet i regionen. Det betyr i hovedsak at et fiendtlig angrep på et av medlemslandene er å betrakte som et angrep på hele alliansen.

NATO kunngjorde 31. mars at Jens Stoltenberg tiltrer som generalsekretær i NATO den 1. oktober 2014. Arbeiderpartiet kunngjorde samme dag at partiets Landsstyre har besluttet å innkalle til et ekstra ordinært landsmøte 14. juni, der valg av ny leder vil være sak på dagsordenen.

Jens Stoltenberg fungerer som partiets leder frem til det ekstraordinære landsmøtet 14. juni, og tiltrer altså som NATOs generalsekretær den 1. oktober.

Dette er egentlig ryddig og greit fra NATOs og Ap’s side. Men jeg må si meg nokså indignert over viddet av spekulasjoner, synsing, feiltolkninger, valg av fokus og vinklinger dette gir opphav til fra norske journalister og norske medier.

Maktkamp i Arbeiderpartiet synes historisk sett å være et favorittema i norske medier. Før valgkommitéen til Arbeiderpartiets ekstraordinære landsmøte i juni har fått en sjanse til å tre sammen, og uten en eneste stemme på landsmøtet har norske medier kollektivt fastslått at Jonas Gahr Støre blir Aps nye leder. Til alt overmål er også hans «hoff» satt sammen. Det hjalp litt at Trond Giske gikk ut med at han ikke ønsker å stille som kandidat til partiledervervet. Men det er jo ikke dermed sagt at siste ord om hans rolle i partiledelsen har falt.

Som underholdning kan dette muligens ha en verdi. Men som nyhetsformidling betraktet, befinner vi oss på et lavmål. Min indignasjon går ut på at det er spekulasjoner rundt den nye ledelsen i Arbeiderpartiet som opptar spalteplass. I langt større grad enn opptrappingen av konfliktnivået mellom Russland og USA, NATOs rolle i dette bildet og Jens Stoltenbergs standpunkter.

Jeg tar det hele som et ytterligere bevis på at tesen om at Norge er en andedam holder vann. Vi bryr oss mindre om hva som skjer i resten av parken, så lenge det er bølger i vår lille andedam. Vidsyn og kunnskap er mangelvare blant norske journalister. «Thank God for BBC and CNN».

——

Nyttige linker;

Om «den kalde krigen» (Wikipedia) http://no.wikipedia.org/wiki/Den_kalde_krigen

Medlemsland i NATO; http://www.nato.int/nato-welcome/index.html

NATO traktaten http://www.nato.int/cps/en/natolive/official_texts_17120.htm

Om Aps ekstraordinære landsmøte http://arbeiderpartiet.no/Aktuelt/Partiet/Ekstraordinaert-landsmoete

NATOs nyhetsfeed http://www.nato.int/cps/en/natolive/news.htm?query=&date_from=&date_to=&sort=date:D:R:d1&start=0