Steven Lüstü

For oss som har hatt et årvåkent blikk for norsk fotball i en årrekke, var det neppe overraskende at Lyn tronet på toppen av tabellen i Tippeligaen mesteparten av sist sesong. Og spilte seg til kvartfinale i cupen. Med sitt lette, tekniske spill er dette i seg selv en seier for Fotballen. En tid var det nedfelt i Lyns vedtekter, at laget skulle spille nettopp lett, teknisk fotball. En stadfestelse av at hvis ikke lagspillerne innehar individuell ballferdighet, teknikk, hurtighet, spillforståelse osv. er ethvert spillesystem fåfengt. Det er det laget der summen av individuelle ferdigheter er høyest, som bør ligge på toppen. At laget fungerer som et lag, er nesten uunngåelig, dersom ferdighetene er på plass.

Men det var ikke først og fremst disse kjensgjerningene jeg hadde tenkt å berøre i denne artikkelen. Minst to ganger i året spiller nemlig Lyn og Vålerengen mot hverandre. Dvs. i hvert fall i de årene Vålerengen er i Tippeligaen. Da er det mer enn fotball det står om. Kampene mellom Lyn og Vålerengen står om herredømmet over Oslo. Best i by’n. Blant annet. Jeg skal viderebringe noen betraktninger fra tippeligaoppgjøret 11. mai på Ullevaal Stadion.

Det starter når de blå horder velter opp Ullevålsveien eller bortover Ring 3. På vei fra de østre bydeler mot Ullevaal Stadion. Man kan formelig fornemme at ølet skvalper og svetten stinker. Banne- og ukvemsordene sitter løst når de treffer på de innfødte. ”ØL OG VOLD OG SKAMSLÅTTE BØNDER” lyder taktfast. Dette er øst mot vest, men det er også legemliggjørelsen av a-endelsenes kamp mot en-endelsene. Vulgaritetenes kamp mot simpel dannelse, dongeris kamp mot smoking. Pøblenes kamp mot gründerne. Bare for å ha nevnt noen aspekter.

Vel inne på Ullevaal tar Vålerengen-Klanen tilsynelatende raskt ledelsen 1-0 på tribunene. 18.364 mennesker har kommet seg inn på Ullevaal. Lyn-Bastionen gjør det de kan ut av det. Med flagg, bannere, sanger osv. Men Klanens virkemidler virker mer massive. ”Heia Lyn – best i by’n” piper det fra vestre sving. Mens det fra østre sving runger ”….VI RAPER OG FISER OG PULER – DET ER ENGA, I RØDT, HVITT OG BLÅTT”. Radbrekking av nasjonalhymnen ”Norge i rødt hvitt og blått”. Det går kaldt nedover ryggen.

Kampen starter, og støyen fra østre sving avtar i intensitet. Det er Lyn som ruller opp angrepene. Det går klikk-klakk fra midtstopper Berntsen til midtbanespiller Hanssen til kantspiller Gudmundsson til spiss Sundgot. Gang på gang spiller Lyn seg til sjanser, mens Vålerengen-spillerne kikker opp på storskjermen, for å se om de kan finne ut hva som egentlig skjedde når sjansene spilles i reprise. Man begynner å fornemme at det ropes ”Heia Lyn” med tiltagende styrke. Etter 14 minutter får Sundgot ballen rett utenfor 16-meteren, legger an og skyter utagbart i mål. Et nydelig skudd. Jubel fra tribunene. Selv dannede mennesker fra Oslos beste vestkant reiser seg på tribunene og lar jubelen runge hemningsløst. Nå er det fest.

Lyn fortsetter å spille god fotball, men etter hvert slipper også Vålerengen til, og forsøker å spille seg til sjanser. Men Lyns suverene midtstoppere Berntsen og Lüstu stopper. ”DOMMERJÆVEL” ropes det taktfast fra Klanen, tiltross for at Berntsen sklitakler klokkerent, for i neste øyeblikk å være på bena igjen og sette i gang et nytt angrep med en presis pasning. Klanen har ikke greie på mange ting. Fotball er en av dem.

Etter 40 minutter får Vålerengens David Hansen litt spillerom innenfor Lyns 16-meter. I et anfall av svimmelhet får han i vanvare en fot på en ball som har gått i stangen bak Lyns keeper. Det står 1-1.

I pausen ble det karaoke-allsang. Vålerengen-Klanen skulle spille inn en sang på video og CD. ”Vålerengen kirke” het sangen. Presten i Vålerengen kirke dukket opp på storskjermen, og hadde følge av resten av laget oppe i alterringen i kirken. Så ble det sunget da. Ikke så minneverdig tror jeg, for jeg har ikke hørt sangen siden.

Annen omgang ble nok ikke like god spillemessig som første. Vålerengen kom mer med, men det var fortsatt Lyn som laget flest sjanser. Fem minutter før slutt ble Lyns reservespiss Sigurdsson sparket ned i Vålerengens 16-meter. Dommeren pekte på straffemerket. Massive protester i form av piping og buing fra de østre horder hindret ikke Hanssen å score sikkert på straffen.

Resten av kampen var det ikke ørens lyd å få. ”ØL OG VOLD OG SKAMSLÅTTE BØNDER”, kun avbrutt av ”DOMMERJÆVEL” og ”KJØPT OG BETALT” fra tid til annen, runget taktfast fra østre sving. Tilslutt blåste dommeren kampen av.

Vi hadde vunnet 2-1, de hadde tapt. Vest hadde vunnet over øst. En-endelsene hadde vunnet over a-endelsene. Dannelse hadde vunnet over vulgaritet. Dress hadde vunnet over dongeri. Kultur hadde vunnet over ukultur. Og så videre. Heldigvis. Akkurat som i tegneseriene, der det alltid er de gode krefter som vinner over de onde. Men det gjelder å holde seg skjerpet. En fæl dag kan resultatet fort bli det omvendte. Jeg grøsser ved tanken.

Men egentlig er det så enkelt, som at det beste fotballaget vinner. Når alt kommer til alt, er det fotball det egentlig dreier seg om. Alt annet er støy. Men selv fotball er litt morsommere når det blir ledsaget av støy. I moderate mengder, vel og merke.

PS Den 24. august vant Lyn nok en gang over Vålerengen på Ullevaal. Denne gang 1-0.